Foto: Terje Dokken

Konserten starter med en altfor lavmælt kor fra hele bandet på 14. Det hadde vært lurt å forsterke lyden litt mer når titalls tusen skal høre Sundfør og bandet. Jeg hører knapt at det er Leikara Ljod som spilles. Når hele bandet kommer i gang med Turkush Delight, er det med et mildt sagt rikt lydbilde med kor, tuba, tangenter, saxofon, akustisk gitar og trommer. Nå er det sikkert noe jeg har glemt. Det blir uansett mer lekkert enn massivt. Stemmen til Sundfør er litt langt bak på grunn av lydproblemer. Det er tydelig at noen får høre sin favoritt når en venninnegjeng bortenfor oss tar av og overdøver Sundførs vokal på Kamikaze, noe som ikke er så vanskelig med lydproblemene. Låta er litt elektronisk, men har et mer organisk lydbilde her enn på plate.



Den svevende neste låta har tangenter som minner om kirkeorgel. De går over i akustisk gitar. I starten synger Susanne Sundfør rolig. Det er så bakpå at mange i publikum prater høyt. Etterhvert tiltar intensitet til sangen, og hun får med seg de gode koristene. Pen låt med lekker lyd, men for svevende og eksperimentell til å holde på publikum i Amfiet. Den mer popete I Resign beveger seg i retning kristenpop. Når koristene begynner med halleluja, detter jeg av. I de høyeste tonene er stemmen til Sundfør for skarp. Denne låta funka ikke for meg.



En veldig rolig pianointro innleder Blomi. En sløy jazztromming, brummete bass og sexy sax gjør låta meget behagelig. Rohey Taalah stjeler showet med en kjevedroppende improvisasjon der hun synger – nobody told you, med jazza sax som følge. Prestasjonen blir møtt med stormende jubel. For første gang på en stund, er det tydelig tromming på Fade Away. Låta er mer fengende og direkte pop enn det meste hittil i konserten. En spesiell synth i mellomspillet. Publikummet er med på denne fjonge låta, og klapper takten mot slutten. Du vet det ikke blir helt vanlig popmusikk når låta introduserer låta. Alyosha er en rolig låt, men har en fengende melodi hvor stemmen til Sundfør drar det meste av låta i starten. Bandet kommer mer inn etter et mellomspill på piano. Når hun får med seg koret også, låter det riktig så lekkert.



Vi får et mellomspill med steelgitar før Delirious, som er den mest beatdrevne låta til nå. Låta har et jazza mellomspill med jazzgitarsolo før beatsene er tilbake. Koret underbygger Sundførs vokal. Nå fyller de Amfiet med vellyd. Konserten avsluttes treffende nok med Fare Thee Well fra sisteplata Blomi. Låta starter veldig rolig med steelgitar og melankolsk sang med vibrato i stemmen. Låta minner om popcountry fra 70-tallet. Ingrid Olava er mer med på vokal enn jeg har hørt henne før i konserten. Dette er litt for eksperimentelt til å kalles popmusikk, men låter lekkert. De gir mer på i vokalen og minner meg om Fleetwood Mac. Ikke dårlig avslutning dette!



Konserten blir litt ujevn, og de mer innadvendte og eksperimentelle låtene klarer ikke alltid å holde på publikummet. De hadde nok passet bedre i en konsertsal enn på en enorm utendørsscene. Poplåtene hennes funker godt og løftes bare et ekstra hakk av en ensemble på 14 personer.